En hundeeiers hjertesukk: “Venterne”

Jeg har en liten hund.

Vi snakker omtrentlig ti kg spretten frøken, med tynne løpebein og spiss nese og store følsomme ører som vipper når hun går. Hun er snill mot folk og dyr på grensen til det naive, og en særlig sans for høye og mørke hannhunder. Dette fører til at hun – så fort hun værer en medhund – står på de små kvistene til bakbein hun har, for å se bedre. Hun ser ut som en litt fantasifull krysning av jordrotte, kenguru og hare der hun står - overraskende stødig og lenge på to.

 
De andre hundene ser dette. Men det er ikke egentlig problemet. Problemet er eierne.

Noen mennesker har hunder som ikke fremstår fullt så vennlige som andre, for å pakke det pent inn. Monsterdyra kryper sammen til en mørk olm ball på bakken med stirrende øyne og lav hale. Min lille frøken er tilhenger av å la tvilen komme alle til gode og kommer like ivrig bort uansett kroppspråk hos motparten. Hun lar seg på intet vis skremme av at den andre tilsynelatende har lynne som en tigermor som har fått nappet sine søte små vekk og nå må sitte og se på at de pirkes i med pinner av slemme aper.

Eierne til disse hundene tror ulvene deres er noen søte små kremboller, som mest sannsynlig kommer til å ta sin DØD om de ikke får hilse på (og muligens lemleste?) enhver hund de kan se i mils omkrets.

Når min nysgjerrigpels og jeg kommer spaserende og ser en slik sammenkrøpet stirrehund/bjeffende hund i 40 kilosklassen/knurrende dachs – så bremser vi. Eller – jeg bremser. En skulle jo tro det var nok. Men nei. Det er ikke på noe vis nok. Slettes ikke. For hva gjør den andre eieren?

Venter… Om jeg bremser går de sakte, og stopper jeg, stopper de. Og venter.. De er faktisk imponerende tålmodige. Så står vi der da. Noen meter fra hverandre – utenfor snakkerekkevidde riktignok – og venter. De venter på meg og jeg venter på at de skal ta med seg sitt frådende dyr og gå videre. Og jeg fascineres av at de faktisk ikke tar hintet.. Tror de jeg plutselig skal angre og komme mot dem i frisk fart med lammelåret (les: hunden min) på slep?

 

Jeg har nå lært.

 

Venting er rett og slett ikke tingen. Trikset er å gå over veien eller endre retning drastisk. Da venter de litt til. Men jeg får i det minste gått videre. Jeg fifler litt med tanken på at om jeg hadde kommet nær nok ville eierne ropt at “han er kjempesnill, assa, han bare bråker litt” eller enda bedre (og denne har faktisk skjedd meg og dyret): “Neimen Dixie, da – du trenger ikke angrippe alle vi møter, vettu”. Det var denne siste som fikk meg til å bli en som skyr “venterne”.

Så – til dere med hunder som ser sinte ut – vi kommer ikke bort til dere – samme hvor lenge dere står der og blomstrer!

...Vi liker nemlig ikke troll i eske!

Tordenvær

Flo har kost seg inne idag - hun er ikke typen som går ut i all slags vær, og når tordenet skraller og Stilken må ha dotter i ørene for ikke å skjelve seg fullstendig i fillebiter har hun underholdt seg selv.

Stilken liker ikke torden, hun..
(Merk - det litt blurry bildet kommer av intens dirring..)
 Flora tar tordenværet litt mer med ro...

Sistemann ut!

Den siste melketanna har offisielt falt ut! HURRA!!

Kubein!

Ha!
Bein så store som bikkjene selv!
Kan det blir bedre?? Kan det?! Og for en besnærende lukt!

Stilken syntes det var helt greit - hun er ikke så bortskjemt med sånt fordi det ikke er særlig egnet i leiligheter - men på ferie - da er ALT mulig! ...selv digre deler av kuer!

  

...Flo visste ikke helt hva hun skulle gjøre med denne digre kroppsdelen, og syntes det var best å danse litt rundt den og boffe først. Etter å ha konstatert at greia ikke hadde tenkt å boffe tilbake, og at Stilken tygget av sener og kjøttrester i vill fart kom hun heldigvis på bedre tanker..

....og til slutt et siste bilde for å illustrere at whippeten er en elegant rase - som alltid holder maska og aldri ser teite ut:

Påmelding til vår første utstilling!

I dag er det pøsregn, og jentene ligger som små kanelboller i sofaen og later som de ikke har noe begrep om hva "gå tur" er for noe, og heller ikke noe behov for å finne det ut.

Stilken og Flora er ikke så opptatt av dette med turgåing idag..

For å finne på noe med dem, uten at de faktisk er med, har jeg nå meldt på Flora hennes (og min!) første utstilling! Det skal foregå i Råde i slutten av juli, og hun er like godt påmeldt både lørdagen og søndagen. Jeg er ikke særlig bekymret for hvordan hun kommer til å takle det, for hun er en stødig frøken - særlig når hun får utløp for mammadaltingen sin, men jeg har aldri gjort noe sånt før og er litt redd for å gjøre meg bort. På en annen side er heldigvis valpeshowene ganske snille så vidt jeg har forstått, så sikkert et greit sted å begynne for både ny valp og ny utstiller!

Flo liker å slappe av med beina i kryss..

I mellomtiden får vi forsøke å bli med på så mange utstillingstreninger i Frognerparken som mulig!

Bilde fra da Flo var 8 uker gammel - og hun demonstrerer her "kanelbollen":

Gjemsel for nybegynnere!

Vi er på ferie, og inspirert av et svensk hundeblad bestemte jeg oss for at sofaen skulle forlates til fordel for litt gjemsel. Tørrfôrgjemsel!

Siden jeg ikke har så stor tiltro til de søte små tenkte jeg det var greit å introdusere dette i hundesengen. Så - til det trenger man en hundeseng, tørrfôr og et håndkle:

 
Åtet er lagt ut. Jeg innser at det kanskje ville vært hakket mer hensiktsmessig å ordne med dette mens Stilken og Flora ikke så på, men etterpåklokskapen lenge leve!

Vi tar det veldig trinn for trinn her...!

 

 
Er dere klare, jenter...?

 
Hm.. det ser ut som de to langnesene ikke skjønte dette fullt så fort som jeg hadde forventet - tatt i betraktning at de så hva jeg gjorde..

 
Der ja, Stilken - nesa under teppet!

 

 

 

Da Flo endelig hadde fått skikkelig taket på det - var det selvfølgelig tomt. Jeg hadde ikke helt forestilt meg at dette skulle føre til en lang stund med ekstraaktivitet i optimismens navn, men hey - fin bonus!