Jeg har
en liten hund.
Vi snakker omtrentlig ti kg spretten frøken, med tynne løpebein og spiss nese
og store følsomme ører som vipper når hun går. Hun er snill mot folk og dyr på
grensen til det naive, og en særlig sans for høye og mørke hannhunder. Dette
fører til at hun – så fort hun værer en medhund – står på de små kvistene til
bakbein hun har, for å se bedre. Hun ser ut som en litt fantasifull krysning av
jordrotte, kenguru og hare der hun står - overraskende stødig og lenge på
to.
De andre
hundene ser dette. Men det er ikke egentlig problemet. Problemet er eierne.
Noen mennesker har hunder som ikke fremstår fullt så vennlige som andre, for å
pakke det pent inn. Monsterdyra kryper sammen til en mørk olm ball på bakken
med stirrende øyne og lav hale. Min lille frøken er tilhenger av å la tvilen
komme alle til gode og kommer like ivrig bort uansett kroppspråk hos motparten.
Hun lar seg på intet vis skremme av at den andre tilsynelatende har lynne som
en tigermor som har fått nappet sine søte små vekk og nå må sitte og se på at
de pirkes i med pinner av slemme aper.
Eierne
til disse hundene tror ulvene deres er noen søte små kremboller, som mest
sannsynlig kommer til å ta sin DØD om de ikke får hilse på (og muligens lemleste?)
enhver hund de kan se i mils omkrets.
Når min
nysgjerrigpels og jeg kommer spaserende og ser en slik sammenkrøpet
stirrehund/bjeffende hund i 40 kilosklassen/knurrende dachs – så bremser vi.
Eller – jeg bremser. En skulle jo tro det var nok. Men nei. Det er ikke
på noe vis nok. Slettes ikke. For hva gjør den andre eieren?
Venter…
Om jeg bremser går de sakte, og stopper jeg, stopper de. Og venter.. De er
faktisk imponerende tålmodige. Så står vi der da. Noen meter fra hverandre –
utenfor snakkerekkevidde riktignok – og venter. De venter på meg og jeg venter
på at de skal ta med seg sitt frådende dyr og gå videre. Og jeg fascineres
av at de faktisk ikke tar hintet.. Tror de jeg plutselig skal angre og komme
mot dem i frisk fart med lammelåret (les: hunden min) på slep?
Jeg har
nå lært.
Venting er rett og slett ikke tingen. Trikset er å gå over veien eller endre
retning drastisk. Da venter de litt til. Men jeg får i det minste gått videre.
Jeg fifler litt med tanken på at om jeg hadde kommet nær nok ville eierne ropt
at “han er kjempesnill, assa, han bare bråker litt” eller enda bedre (og denne
har faktisk skjedd meg og dyret): “Neimen Dixie, da – du trenger ikke angrippe alle
vi møter, vettu”. Det var denne siste som fikk meg til å bli en som skyr “venterne”.
Så – til
dere med hunder som ser sinte ut – vi kommer ikke bort til dere –
samme hvor lenge dere står der og blomstrer!
...Vi liker nemlig ikke troll i eske!
